Letter 13&14- SUMMARY

LETTER 13 &14- SUMMARY

Last time I wrote we were at the tiny island of Graciosa. After 8 days here, we left for Puerto Calero on the east coast of Lanzarote. This luxurios harbour is located near the town of Puerto del Carmen, a real tourist place! ( Lots of puerto’s here)
One evening here we went to an Irish pub to hear Irelands own Tina Turner. In many ways she was singing even better than the original and was also real good at shaking her silicon! (have a look at Claes and myself in letter 13)
Gathered in the harbour were also the contestants of the regatta. Mini Transat. Their first leg had been from La Rochelle in France, and the next one was towards Brasil. Note the pictures in letter 13. The boats are single-handed and measure only 6,5 meters! Just imagine crossing the Atlantic in a vessel like that. Usually one or more just disappear!! Have a look at the pictures in letter 13.
After a few days we went to the next harbour, the even more fancy Marina Rubicon, at the very southern tip of Lanzarote. This was the biggest marina so far with more than 500 berths and all kinds of facilities, but still cheaper than the ones in Portugal.
Lanzarote is the “youngest” of the vulcanic Canary Islands, and in my opinion has not much to offer than a nice climate.

The next island, Fuertoventura, is also very arrid and natural vegetation is almost non-existing. Lots of Germans and Brittish in a few tourist spots. This island is the biggest one, located just 60 nm from the African coast. Quite a few Arabs and Africans are trying to reach this island in rafts and tiny “boats”, and many of them drown in their attempt to create a new life in Europe!
We only had two short stops here, because we were good and ready for city-life. On the 6th of October we arrived in the marina in Las Palmas on Gran Canary. This is the very place that the regatta is starting in only 4 weeks! Las Palmas reminds us quite a bit of La Coruna in Northern Spain. It has about 350.000 inhabitants and has a lot to offer. We bought a few small things for the boat, but you know, it always adds up!
Also we tested different canned food, beer and wine for the really long voyage. In the Carribien its rather difficult to get hold of wine, and except for the French islands, it is also very expensive. Anyway it’s no reason to stock up with stuff no one likes!
We met a lot interesting people on the pontoons, also quite a few Scandinavian. What never stops amazing Mette and I are the large number of solo-sailors around. What is even more incredible is the kind of “boats” some of these guys are travelling around in. They are floating in the harbour, and that’s about it! In letter 14 I included 3 of these. I collect pictures of this kind of boats, and I think I have a hundred on the PC so far.
After 10 days in Las Palmas we headed southwards on the island to Puerto Rico and Puerto Mogan. This is almost like being in Noway. There are Norwegians and other Scandinavians all over, and many of them live here most of the year. Some just like the climate, others have to live in such climate due to different kinds of skeletal disease, arthroses and skin problems. We could get fresh newspapers every day and could listen to local Norwegian radio. It was nice for a change, but honestly we had’nt
left Norway just to experience this. Both Mette and I had been there before on a charter-trip, so we knew the area. ( In letter 14 there’s a picture of a couple from Rosendal that we met there, they were celebrating their 35 th wedding aniversary)
I went to a doctor there to get some medicine for my knee. It had given me trouble for more than a month, and I was unable to practice. Old cartlidge injuries are haunting me. I feel a little better now!
22/10 Fatuhiva crossed over to Tenerif, to Los Christianos. 2-3 years ago Mette and I, Vegard and my mother had a vacation down here, so it would be nice to see some of the place again. In the harbour we met Tropic Bird with “Norwegian-americans” Wendy and Magne Nygren with their friend Joe. We had seen them quite a few times before, but that’s how it is, some boats follow each other! Very nice and hospitable people that have been sailing for the last 5 years. Home is Virginia and Bahamas.
( 2 pictures in letter 14).
Already the next day we went over to La Gomera, and we’ve been here for a week now. Most likely we’ll stay here even longer. This is an interesting small island with high and rough mountains, more vegetation than on most of the other Canaries. On the top there is a national park covered with the original forest and bush that “feed” on the fog and mist that is there much of the time.This forest used to be covering the whole Mediteranian area, but due to climate changes it has only survived on this tiny spot out in the Atlantic Ocean. Amazing?
Tourism here is different here than on the other islands. Most people(Germans) come here to hike in the mountains and to enjoy the still “unspoiled” island.

By next Sunday or Monday we’ll be back in LasPalmas for the final preparations. Our “crew”, Kurt and Eva, are coming on the 9 th. There will be quite a few interesting courses for us, and also a lot of partying and Happy Hours sponsored by different companies.

We’ll come back with more information before start.
Love Mette and Bjarne.

PS. More pictures from La Gomera.

Reisebrev 14- Kanariopplevingar

Wendy og Magne Nygren
REISEBREV NR.14 DIVERSE KANARIOPPLEVINGAR

Kanariøyane er eit velkjend reisemål for oss nordmenn og for mange andre europearar. Følgeleg har ikkje eg tenkt å gå djupt inn i historie eller geografi når det gjeld desse øyane.
Sist vi skreiv var vi på Marina Rubicon på Lanzarote. Der møtte vi ein norsk seglar som beskreiv øya på følgjande måte:”Dette er jo en jævla kokshaug”! Eg er tilbøyeleg til å vera einig. Dessutan var det svært lite å kvila augene på når ein promenerte på strendene.
4/10 kasta vi fortøyningane og kursa mot Puerto Castillo på austkysten av Fuertoventura. Denne øya er den største av alle kanariøyane, men akk så turr og audsleg. I allefall såg det slik ut ifrå sjøsida. Nokre få plassar var det bygd opp turistkoloniar, og iallefall når det galdt Puerto Castillo så var det forbrødring av engelskmenn og tyskarar. Dersom ein er nøgd med ein tur på stranda og næraste pub, så er øya sikkert ok, men for oss som stiller større krav til vitskapleg og kulturelt innhald, så blir det diverre terningkast to. Inntrykket er kanskje farga av at vi såg vår første ”vesle” kakerlakk ombord her!
Men kven møtte vi i denne havna? Rett oppe på kaien spelte nemleg Frank Young i Herman Hermits, eigne og andre sine svisker. Kven hugsar ikkje singelen: ”No milk today---”.Den fekk eg i 14-års presang av eit søskenbarn. (Sjå vedhefta bilete av lukkeleg par på dansegolvet. Kva var det eg sa om kultur?)
Neste hamn var Morro Jable! Her sjekka vi ikkje eingong inn og forlet heller ikkje flytebrygga. Vi var klare for storbyen!

På kvelden 6/10 segla vi inn i marinaen på Las Palmas, etter 2977 knirkefrie nautiske mil. Det var rart å tenkje på at neste etappe er omtrent like lang, men denne gongen utan å sjå land!!
Vi vart verande der i 10 dagar for supplere litt utstyr, teste ulike matvarer og vinar for overfarten. Dessutan ville vi sondere terrenget slik at vi kunne ta oss av det nye mannskapet på best mogleg måte. Apropos testing: Det er ganske klart at med litt hell kan du finne ein god raudvin heilt ned imot ein euro per flaske. Legg du på eit par tre til er du oppe i de-luxe klassen. Kjøtbollane var bra, men ein boks med bønner og flesk vart vel mykje av ein stridsrasjon. Eg trur sjølv Morgan Kane hadde fått problem med den.
Eg nemnde supplering av utstyr. Vi har eit Gebe straum aggregat( Honda-kopi). Dette hadde ei gangtid på omlag 6 timar då flottøren i forgassaren sprakk. Dette vart fiksa før avreise. På kaien før vi kasta loss heime stoppa det, og eg stakk hovudet i sanden og valde å tru at det var tomt for bensin. Det var det ikkje, viste det seg seinare. Etter å ha drege i startsnora x antal gonger og servert heile vokabularet av bannord og uttrykk, kom eg fram til at også tennpluggen var defekt. Dette altså etter eit einsifra antal driftstimar. Kven kunne tru noko slikt? Med mine spansk-kunnskapar og sykkel tok det meg 4 timar å skaffe ein plugg som likna, og endeleg starta driten, i 2 sekund.
Det viste seg at denne gongen hadde bensinslangen kome i klemme under den svært kompliserte samansetjinga. No går det så lenge det varar, men eg kan ikkje fri meg ifrå tanken om at dette må vera ein dyr og svært dårleg Honda-kopi!

Las Palmas minna litt om La Coruna i Nord Spania. Store delar av byen ligg plassert på ei relativ smal landtunge mellom fastlandet og ei halvøy. På nordvestsida finn vi ei framifrå sandstrand som er skjerma av eit langsgåande rev. Grunna fare for å bli karakterisert som ein gamal gris skal eg ikkje seie noko om kva som openbara seg på denne stranda, anna enn at det var minst like bra som i La Coruna. Elles har byen alt ein kan tenkje seg av tilbod.
I marinaen var det eit yrande liv. På vår pontong var vi mange skandinavar, i alle fall 3 norske og like mange svenske. Veldig hyggelege og kjekke folk alt saman. Ein av desse var den svenske soloseilaren Bernt, som vi forøvrig alt trefte i Falmouth. Han hadde no teke artistnamnet Bernardo og jobba stort sett nattskift for å kålla leget, som det heiter på svensk. Sist han var på veg over dammen råka han utfor orkan ved Kapp Verde og den 39 fot store båten trilla regelrett rundt med han sjølv surra til rattet. Han kom opp igjen og greidde å ta seg attende til Las Palmas, der han så vart verande i 3 år før levera ba om ei nykter pause i Sverige. Bernando er kakerlakkekspert og ein jettemysig fyr!
Så har vi Anders i Lovisa. Han og kona har tidlegpensjonert seg og er no på veg over dammen. Medan frua var ein snartur attende i Sverige vart vi bedne bort for testing av blant anna maltwhisky. Han var ein strålande vert og 20 år gamal Lagavullin verkeleg opna smaksløkane og inntrykka ifrå Skottland strøymde på. I tillegg var han ein spontan og utmerka kokk.
Elles hadde ”jentene” fast morgonsamling på stranda før frokost. Yoga-øvingar og symjetur. Einaste tilskodar var ein gamal spanjol med fiskestong og stor sigar. Har nokon høyrt om ”fisjiing i Vældres”?

17/10 segla vi vidare til Puerto Rico. Det er vel knapt nokon i Kvinnherad som ikkje har vore her. På turen nedover fekk våre kjære svenske vener i ”Freedom” varmgong i motoren og det var sjølsagt ikkje moro. Medan Claes kålla leget i motoren fekk dei tilbod om slep av Tropic Bird, med bl.a. norsk-amerikanarane Wendy og Magne Nygren ombord. Wendy er forøvrig svigerinne av Per Arne Ludvigsen, kollega og tidlegare distriktsveterinær i Bergen. Sistnemnde eit friskt pust som no ilag med fleire andre er hamna i Mattilsynet! Tropic Bird har vi hatt mykje kontakt med seinare, og eigarane er svært gjestfrie og hyggelege folk. Dessutan har dei ein båt som eignar seg til sosiale samankomster ,53 store og breie fot. Til alt hell tok ikkje motoren i Freedom skade, sjølv om impelleren gjekk og kjølevatnet fordampa!
I Puerto Rico trefte vi Inger og Kåre Eik, Marit og Gunvald Friheim ifrå baronistaden Rosendal. Desse to para feira 35 års bryllupsdag, noko som i desse dagar er meir sjeldsynt. Dei låg i hardtrening opp alle trappene til hotellet, og har tenkt å melde seg på Stoltzekleiven i Bergen til neste vår. Vi nytte nydeleg vin i solnedgang med utruleg utsikt over Puerto Rico. Når Jesus i si tid gjorde vatn om til vin, så var han ikkje heilt på viddene. Mange pietistar har naturleg nok gjort sitt beste for å bortforklare dette!

Etter dette hadde vi eit kort opphald i Puerto Mogan. Her låg vi ankra utforbi og rulla slik at vi ikkje fekk sova om natta. Hamna var sjølsagt full! Om kvelden var vi på kina- restaurant og åt så mykje vi ville for 7,77 Euro. Det kallar eg ein god handel.

22/10 la vi kursen på Los Christianos på sørspissen av Tenerife. Eit stykke ifrå land kom det brått eit helikopter ut for å kikke på oss. Det tok ein svarv rundt båten og returnerte inn til land. Like etterpå la ein hurtiggåande båt ifrå civil-garden om kursen og strauk like forbi oss utan at vi vart praia. Kva dette skulle tyde veit ikkje eg, kanskje dei trudde vi var kokainsmuglarar? Det fine norske flagget gjorde sikkert at vi med ein gong var utanfor einkvar mistanke.
Mette, mor mi, Vegard og eg har tidlegare vore på charter-tur til Los Christianos, og følgeleg var det artig å kikke på gamle tomter. Hamna var full av oppankra båtar, men på førespurnad til hamnesjefen fekk vi opplyst at det var strengt forbudt å ankre, og i allefall var det på eige ansvar! Merkeleg melding. Noko av problemet var nok den kraftige ferjetrafikken i området, men ankra gjorde vi!

Alt neste dag held vi fram på ferda, men denne gongen berre 20 nm bort til San Sebastian på La Gomera. Her er vi i Fred Olsen land. Rederiet har, som mange kjenner til, ein intens ferjetrafikk på fleire av dei sørlege Kanariøyane. Desse fartøya er trimaranar og ser ut som dei kjem ifrå ein annan galakse. Eg har ei kjensle av at rederiet også er sterkt involvert på land her også.
Andre dagen tok vi oss ein busstur over øya og ned til ein stad som heitte Valle Gran Rey. På turen køyrde vi delvis igjennom ein nasjonalpark oppe i mest 1500 meters høgde. Her oppe var ein vanvittig tett urskog som skulle vere temmeleg unik for La Gomera. Vegetasjonen var spesielt ”konstruert” for å nytte ut veta i all skodda som ofte låg her. Bussturen på 50 km tok halvannan time, så det seier litt om topografien. På mange måtar minna terrenget her om Madeira, svært vilt. Overalt var det laga stiar for fotturistar, og desse krydde det av, spesielt tyskarar. Nede i Valle Gran Rey var det også mest berre tyskarar, ein annan type turistar enn dei du finn rundt på playa’n. Vi såg til og med eit par skikkelege hippiar med rastafletter og fargerike gevantar. Dei hadde sikkert ikkje gjort eit arbeidslag på fleire år, om nokonsinne!
Høgdepunktet på turen var ein lett lunch med gjengen ifrå Tropic Bird. På denne serveringsstaden serverte dei den tjekkiske ølsorten Urquell. Eg hugsa merke igjen ifrå ein snartur til Praha. Dette er det beste komersielle ølet eg nokon gong har smakt. Ei openbaring for smaksløkane, kraftig humla med ein klar ettersmak av honning. Må berre prøvast!

I dag skriv vi 27/10 og vi ligg framleis i hamna på La Gomera. Vi blir nok verande her ei lita veke til, då det er mykje vi ikkje har sett eller fått gjort. Marinaen er no smokk full og det er tildels handgemeng når det byr seg ledige plassar. Svenske Lovisa låg i natt ”på vent” langs ei utsett kai der bølgehøgda var over ein meter. Det var eit under at kryssholta framleis sat fast i båten, men så er ho også ein traust Najad.
Kjenningar vi snakkar med lurer på om det ikkje blir kjedeleg til tider,med heile dagen til disposisjon . Bjarne har litt trøbbel no med ”skranglete” kne og derfor begrensa moglegheiter for trening. Sykkelen er redninga for han og han er stadig å sjå i trafikken lasta ned med tre,fire bæreposer på kvar side av styret. Dagane går utruleg fort. Vi fekk lest litt bøker tidlegare men det blir mindre tid til det og faktisk,så korleis vi har kunna vore i jobb tidlegare er ufatteleg (he,he).

Med helsing oss i Fatuhiva.

PS. Forklaringar paa bileta.Eg har enda ikkje laert aa redigere, saa difor denne steinaldermetoden.Eg tek ikkje sjanse paa eksperimentering daa det gaar utruleg lang tid aa laste inn bileta:
Norskamerikanarane Wendy og Magne Nygren er med paa bilete ifraa Los Christianos og Valle Rey. Gunvald og Marit Friheim speidar ut over Puerto Rico. Mette paa sykkeltur paa La Gomera. Oss paa dansegolvet med Herman Hermits. Merk fargen! 3 haaplause baatar av eit uttal vi treffer paa turen. Eit bilete ifraa bussturen vaar med Teide paa Tenerife i bakgrunnen. Fred Olsen Lines ifraa hamna i Los Christianos. Tilfeldig rekkefoelgje!!!

Las Palmas

Ei siste oppdatering ifra oss i Fatuhiva. Torsdag kom vi hit etter eit par stopp paa Fuertoventura. Det vi hugsar ifra denne oya er at underteikna punkterte med sykkelen og at vi saag vaar fyrste kakerlakk ombord. PS.Ein til kom nyleg spaserande rett over kartbordet medan eg sat og las. Den var ikkje gammal! No blandar vi borsyre og kondensert mjoelk, for det skal visstnok foere til at desse insekta regelrett eksploderer. Vi tek det ikkje saa tungt! Las Palmas er ein fin by, og vi er vortne kjende med mange seglarar. Vi kjoeper litt utstyr og jobbar litt med forefallande arbeid ombord, slik at alt skal vera klart til den stooore overseglinga!
Til helga har vi planar om aa reise vidare til Tenerife og La Gomera. Kjem saa attende hit rundt den 7. november.
Skal skrive litt meir utfoerleg seinare.
Med helsing Mette og Bjarne

Bilder til reisebrev 13

Clas til venstre er absolutt klar for ein date med Tina!

Orsakar dårleg lyssetting. Det skulle også ha vore video av herligheiter i kraftige bevegelsar.
Kor mange har lyst å segle denne åleine ifrå Frankrike til Brasil. Eg berre spør? Oppe til venstre: Ubåt er ein ting, men sjå på pullertane!!

Mål på symjekonkurransen.

O
Oppe til venstre: Franziska Bay på Graciosa.

Oppe til høgre: Idyll på Graciosa.
Nede til venstre: På godfot med dyrlegen! Blindpassasjer mellom Madeira og Graciosa.

Reisebrev 13.- Graciosa-Lanzarote

REISEBREV NR. 13- GRACIOSA/LANZAROTE

18/9 vinka vi farvel til Madeira og sette kursen for Graciosa, ei lita øy på nordspissen av Lanzarote. Veret var som vanleg bra, og dei 270 nautiske mila gjekk unna på nett 2 døgn. For dei innvidde er dette omlag same distansen som ifrå Espevær til Kirkwall på Orkenøyane.
Graciosa er ein stille og roleg plass, kjend for sine kvite hus og fine ankringsbukt. Vi låg i marinaen som var offentleg. Sjølv om det var straumuttak og kranar ved kvar båtplass, så hadde vatn og straum aldri vore tilkopla. Hamnesjefen var mest aldri å få tak i, og det verka som han helst ikkje ville ha betaling. Prisen var kun 5,5 Euro, noko som hittil var rekord nedover. Vi vart verande der i ei veke for å få ned gjennomsnittet!! Her var også mange av det eg vil kalle franske båtboms som sikkert tenkt det same. Gje ein franskmann nokre stålplater og eit sveiseapparat, så er han snart i gang med ei jordomseiling! Den nasjonen som kanskje er best representert i høve folketal er utvilsomt nederlendarar. Desse har fine båtar og snakkar alle eit utmerka engelsk i motsetnad til visse andre.
Elles var nok vatn eit stort problem, for det det var sjeldan det rann særleg i dusjane på land heller.
På laurdagen vart det sværa liv på staden. Det viste seg å vere symjekonkurranse mellom Lanzarote og Graciosa (omlag ei nm), og meir enn 400 deltakarar heiv seg i vatnet, store og små, båe kjønn, og ikkje minst alle fasongar. Men dei beste såg verkeleg ut til å ha symt før!

27/9 sette vi kursen mot Puerto del Carmen og den luksuriøse hamna Puerto Calero. Rundt heile hamna står det eit lite hundretal med store, solide messingpullertar. Kostnaden med berre desse tilsvarar sikkert ei gjennomsnitts norsk småbåthamn. Når det gjeld sjølve byen, så er dette ein typisk turistplass som mange nordmenn har vitja. For meir detaljerte opplysningar kan de berre ringe min gode ven Svale Våge på Varaldsøy.
På fredagskvelden var vi på irsk pub og opplevde konsert med Tina Turner. Dette var ei irsk utgave ( Brenda O’Connor), og denne tøtta stod ikkje attende for orginalen. Vi sat berre 3 meter unna og hadde intens blikk-kontakt, svenske Claes kanskje mest.(sjå bilete).
I Puerto Calero låg deltakarane i regattaen Mini Transat. Omlag 70 båtar på 6,5 meters lengde som hadde segla ifrå La Rochelle i Frankrike, og som skulle vidare til Brasil etter nokre dagars pause. Desse blir segla av kun ein person, og fråfalls-prosenten synest stor. Det vart hevda at i snitt forvann 2 båtar på desse overfartane. Den kjende Ellen Mac Arthur, som nett sette verdsrekord åleine jorda rundt, deltok i si tid på denne regattaen. Risikosport av ypperste klasse!

1/10 flytte vi oss ut av hamna og tok ein kaffiseglas på 10 nm ned til Playa Blanca og den verkelege luksushamna, Marina Rubicon. Denne har plass til meir enn 500 båtar og må berre sjåast, kort og godt. Det må vere investert enorme summar i turistanlegga her, og på dei 6 år sidan sist vi var i området har det skjedd svært store forandringar. Det surrar i alle tungemål, men eg trur fish and chips naboane i vest er best representert. Det er langt mellom atletane og hudfargen er ifrå bleik til blågrøn. Her kan ein sjå alle britiske fotballkampar på storskjerm og høyre engelske radiokanalar. Lanzarote blir forøvrig uttala: Lænsaråtteeei.
Om eit par dagar set vi kursen mot Fuertoventura..... Helsing Fatuhiva