Sommarseglas 2010 er i gong

Vil berre melde frå om at i dag startar 8 vekers seglas. Oppdateringar kjem fortløpande.

HEIMKOMST

Onsdag 5. juli forlet vi Inverness i Skottland. Fredag ettermiddag klappa vi til kai i Skånevik (berre 20 nm heimaifrå) og for rett på konsert med Blues Brothers. Vi hadde ikkje før fortøyd før to kjende i ei slapp gummijolle kom bort med skikkeleg heimabrygg. Ein fin velkomst! Etter to dagar med blues kom vi heim på sundag ettermiddag i stiv kuling og intense regnbyger. Nett som før! Møtet med huset vart sjokkarta. Det var jo så altfor stort! For ikkje å snakka om to garasjar og diverse boder som er metta med skmrot. Vi fekk lyst til å flytte attende i båten. Der hadde vi kontroll og golvvasken var overkommeleg. Det endar vel med at vi kjøper større båt og flyttar i den!! Elles vonar eg å kome attende til ei oppsumering av turen når vi no har fått roa oss ned. Heldigvis skal vi ikkje ta til på arbeid før 1. august, slik at vi får høve til å akklimatisere oss.
Takk for oss for denne gong!

FORT AUGUSTUS

Hei alle saman! Vi er no komne til Fort Augustus i Skottland. Plassen ligg i vestenden av Loch Ness, altsaa langs Caledoniakanalen. Det vart den i aar ogsaa. Har hatt ein fin tur ifraa Kinsale i Irland der Mette moenstra paa igjen og Kjetil moenstra av. Etter 4-5 dagar for vi i eit jafs 164 nm opp til Howth, like nord for Dublin. Reiste saman med Felicie og Vanvara. Vidare la vi kursen til Bangor i Nord Irland, like utforbi Belfast. Kun ei overnatting der, og neste dag medstroems opp til Craighouse paa Jura. 72 nm paa 9 timar, dvs. 8 knops snittfart. Topnotering 12,5 rundt Mull of Kintyre. Dagen etter persa vi med 13, 1 knop like soer for Oban. Der hadde vi hyggeleg gjensyn med Nordavind og Do'nt Worry. Fredagskvelden klappa vi til kai i Corpach (Fort William), og var klar for kanalen neste dag. Vi har moett mange norske baatar i vesterveg, eit par har vore paa veg til Karibien. Vi har skrytt voldsomt, men er sjoelve no klare for kvardagslivet, saa lenge det varar!
Vidare framdrift er ikkje klarlagt enno. Opprinneleg hadde vi tenkt aa segle opp til Orkenoyane og Shetland, men eg ser ikkje vekk ifraa at vi kursar rett heim fraa Inverness om veret er hoeveleg. Som sagt: vi er no metta paa sight-seeing for ei lita stund.

Beste helsing Mette og Bjarne

A SHORT ENGLISH SUMMARY

A SHORT, REALLY SHORT VERSION OF OUR VISIT TO THE WEST INDIES.

Shamefully, I have to admit that the last English update is as far back as Christmas.
We celebrated Christmas and New Years in Bequia in the Grenadines. Lovely place! We were not alone.There must have been at least 300 boats anchored in Admirality Bay, and many of these were Scandinavians.
From Bequia we sailed a short stretch down to Mystique, the island of the celebrites with Mick Jagger up front. By the way, we saw him. Beautiful island with fabulous houses.
Next we went down to Tobago Keys. This is a small group of islands with wonderful reefes and off course then diving and snorkling. This area must be the prototype of Caribbean paradise.
From there on we moved a short distance down to Union Island, also a very picturesque area. Our daughter Marte, her friend Olaug and our son Åsmund were onboard for 2-3 weeks during this period, and we had a lot of fun.

Then we had a short visit to the island Carriacou before we had a longer stop in Grenada. First we stayed in th “capitol” St. Georges, later on in a beautiful fjord further south called Prickly Bay. Grenada was absolutely worth visiting.

In late January we sailed down to Chaguaramas in Trinidad. We stayed here for 2 weeks enjoying the preparations for the famous carnival. Also we replaced all the wiring to the rig, according to what I had promised myself when the forestay broke before Cape Verde. Interesting place Trinidad, but it had a huge crime problem. I was knocked down in the marina, but due to my solid constitution I was not hurt!

Next stop was Tobago, and we stayed here for 4 weeks. Very nice island with low prices. We were anchored in Store Bay,just by the airport. At one time we were as many as 7 Norwegian boats gathered in the same bay. Imagine! During this period some friends from Norway, Jorun and Jan Henrik, visited us for 2 weeks. We all had a very good time!

Then on March 9th we started on our return trip. First we had a brief stop at Prickly Bay again. Hauled up the boat and gave it a new layer of antifoulingpaint.
Within 2 days we were up at Martinique, one of the French islands. It was just like being in Europe again. Everything in order, French style! As opposed to the English, the Frenchmen had been mixing with the former slaves, resulting in all kinds of beautiful bodies and complexion. Somehow one got the best of both races. We rented a car together with another Norwegian couple and saw most of the island. Very beautiful and worthwile a visit.

From here on we visited to other French possessions, Les Saintes and Guadeloupe.
Same thing here. Good standard and order all over.

Then in mid April we came up to Antigua, to English Harbour, later Jolly Harbour and then back to English Harbour again. I have printed a lot of pictures from Antigua earlier on, and also written something in English about my dear cousins , Mary Ellen and Suzie, that visited us in this island. My brother Kjetil and my friend Jan came over on May 1. to be crew for the Atlantic crossing later on. Mette left the boat a few days later and flew back to Norway. She would join me again in Irland.some weeks later.
Us 3 guys sailed to St.Kitts, Eustatia, Saba and finally St.Martin. The first three islands are all mountainous and volcanic, and we did some exploring. Kjetil was also doing some diving on the coral reefes, he even saw some sharks.

In St. Martin we prepared the boat for another Atlantic crossing, and on May 13th we started out.. We were very lucky with the weather and did the trip over to Horta in the Azores in only 17 days. We only had to motor the last 2 days, and had an average of about 140 nm pr. Day.
Horta was a nice town, very well kept.. The people were friendly and most of them spoke a bit English. The prices were remarkably low. We spent 10 days there waiting for suitable weather to cross over to Irland. Jan left us, so it was only me and my brother. 9th of June we started out, and had some quite strong winds the first 4 days. Then the wind faded more or less away and we motorsailed for another 4 days to reach Kinsale in southern Irland. Some boats coming behind us were hit by gale and storm, so once again we were really lucky.

Kinsale is also a very picturesque little town, typical for Irland. Lots of tourists down here. One night in a pub I met to American sisters on tour, and it so happened that their uncle had been a mayor of Fargo, ND.
Mette came after a couple of days and was happy to be onboard again. My brother then left for Norway. I think he was glad to have solid ground under his feet.
These last days we have sosialized with Norwegian couples in two other boats here, and tomorrow on the 22. of June we will start sailing towards Dublin. We plan to be back in Uskedalen around 15th. of July. On our way we’ll visit some harbours in Scotland and also most likely the Orkeneys and Shetland Isles-

In retrospective, it has been a marvellous year. We have had no major problems or severe accidents with the boat, and have avoided really bad weather. Mette and I have had a good time together, and there is no divorce in sight! We’ve met an awfull lot of nice people on the tour, I think I can say only nice people. Also we’ve seen very many beautiful places that we will always remember. But in my opinion, the best thing with the whole trip has been the wonderful temperature in the sea in the Caribbean. It varied between 28 and 31 degrees Celcius, and it was just paradise to dive in first thing in the morning!

Best regards from us in Fatuhiva

DIVERSE BILETE TIL REISEBREV 22

Her foelgjer litt tekst til bileta. De faar finne det som hoever saman:
Foerste bilete er av ein 3 aar gamal megayacht i tre, 144 fot.
Andre bilete er av ei typisk Horta gate. Tredje og fjerde av Jan og Kjetil ved fyret der siste vulkanutbrotet var i 1957. Femte og sjette biletet av containerskipet.Dei neste bileta er av havna i Horta. Pete's Bar.To bilete av det som er igjen av vindrora, Geir og Louis. Saa tilslutt bilete av baat og mannskap paa turen.

REISEBREV 22 ST.MARTIN-AZORENE-KINSALE

REISEBREV 22- ST.MAARTEN- AZORENE-KINSALE(IRLAND)

Ja, dette blir truleg siste ordinære reisebrevet. Ringen er slutta. Vi er attende i Irland etter ei laaang Atlanterhavskryssing.
Sjølvsagt vil det bli ei grundig oppsummering av turen når vi endeleg kjem heim uti juli eingong.

Som eg skreiv sist, starta vi frå St.Maarten mot Azorene 13.mai kl. 10.00. Når ein legg ut på ein så lang overfart (2200 nm ”netto”) er det viktig at ein får gode vermeldingar slik at ein vel rett rute. Ikkje vil ein ha for mykje vind og ikkje skal det vera for lite. Og motvind vil sjølvsagt ingen ha! Til dette har vi ei levande legende som heiter HERB. Han har i mange år hatt som ei livsoppgåve og nærast skreddarsy høvelege seglingsruter i spesielt i Nord Atlanteren. Det blir hevda at det er ingen som kan så mykje om ver her oppe som nett han. Dette gjer han heilt gratis, men han krev at du følgjer råda hans, elles blir han skikkeleg sur og ronge. Oppe i Canada ein stad sit han framfor kortbølgeradioen og dataskjermane sine og dirigerer alle ”skutene” sine rundt omkring dei ulike frontane 7 dagar i veka, veke etter veke. Snakkar om aktiv pensjonist. Vi ”sjekkar inn” på radioen ein halv times tid før sending, og utover kvelden kallar han opp kvar og ein båt. Det kan i verste fall dreie seg om 50-60 båtar, og dette tek tid. Av og til er radiotilhøva ganske vanskelege i tillegg. ”How are you making out Futuhava?” Han avsluttar alltid samtalane med : ”Have a good watch”, eller ”see you tomorrow”. Og som sagt ingen kallar han noko anna enn Herb. Han er det næraste du kjem Gud der ute på det store, endelause havet!
Av han får vi oftast eit konkret punkt vi skal styre mot fram til neste kveld. Han oppgir vindretning og styrke. Veldig greitt for dei fleste av oss som ikkje er meteorologar.

Første 2-3 dagane hadde vi litt ugunstig vindretning og gjorde bra, men ikkje den heilt store framdrifta. Frå dag 4 og fram til og med 15 gjekk det som på skinner. Vind ifrå sør-aust av 15-25 knops styrke. Heilt ideelt! Vi hadde fleire dagar med 160-170 nm utseilt distanse, noko som er veldig bra for ein seilbåt av vår type.
Vi kom til Horta på Faial(Azorene) etter berre 17 døgn, dei to siste brukte vi for det meste motor i tillegg. Før avreise hadde eg tenkt at det kunne ta opptil 4 veker! Vi hadde utruleg flaks. Det var mange båtar bak oss som vart stoppa av eit stormsystem, og det tok evigheiter før dei dukka opp.
Litt statistikk: Utseilt distanse vart 2360 naut.mil, noko som gir 139 i snitt pr. dag. Av 450 liter diesel brukte vi kun 150. Vi hadde også vatn for eit par veker igjen.
Vindroret vårt hadde eg fått reparert(sveisa) på Antigua, og under desse stabile tilhøva styrte det overraskande bra. Eit brukande vindror betyr julekvelden ute på havet, og vi var svært lukkelege for å sleppe å styre. Den nye autopiloten til mange og tredve tusen ville ikkje meir etter berre ein dags seilas. Det høyrdest ut som småstein inne i motoren. Sidan eg har vore i krigen før, vart eg ikkje overraska. Men som sagt, så lenge ”Geiren” var oppegåande var vi trass alt nøgde. Men!! Etter ein 10-12 dagar vart han så vanskeleg å justere, og ved nærare ettersyn såg vi at roret var borte. Det stod berre ein liten stump igjen. ”Dett var dett”, som Fleksnes så treffande uttrykte det! Eg er ikkje ferdig med dette emnet. Følg med, det kjem meir!!

Kva driv så tre mannfolk med der ute på havet. Vi prøvde å fiske. Jan og Kjetil, har eg ein mistanke om, greidde på ein utruleg klønete måte å miste ein fin dorado i det dei skulle tre hoven rundt han. Elles fekk vi ein stor sjøfugl og ein ditto stor svart plastsekk. Dett var dett, igjen. Og eg som hadde kjøpt inn store mengder sitron og lime til marinering av fisken!
Vi har eit rikhaldig bibliotek ombord, så det blir mykje lesing. Elles pratar vi om folk og fe i gamlelandet og fortel om opplevingar til kvarandre. Det er berre om å gjere ikkje å fortelje same historia fleire gonger!
Gitaren ombord fekk endeleg menneskekontakt, og Kjetil har øvd flittig på turen.
Skipparen har daglege radiosamtaler med andre norske båtar på veg, noko som kortar ned på tida. Så må det sjølsagt kvilast, det skal lagast mat og underbuksene må etterkvart få seg ein omgang med såpe og vatn. ”Og sånn går nu dagan”!
Apropos andre båtar. Det er slett ikkje kvar dag vi ser nokon, men når vi først oppdagar andre, kallar vi dei opp for ein prat på VHF’n. Eit par seglbåtar nådde vi igjen og segla heilt inntil for utveksling av høflegheit over skutesida. Bla. eit eldre tysk ektepar i 70-åra som hadde farta rundt i ein liten båt i fleire år. No var dei så gamle at dei ville halde seg i Middelhavet. Vi møtte også ein australsk ny-pensjonist som hadde kjøpt seg ein liten båt i USA. Denne hadde han brukt 2-3 år på å restaurere, og var no endeleg klar for den store draumereisa til ”down under”, einsam. Farten hans var 3,5 knop, og vi hadde det doble. Eg trur ikkje han er komen fram til Azorene endå. Eg hadde også ei viss kjensle av at han kanskje syntest heile prosjektet etterkvart ikkje var nokon god ide.
HORTA
Som sagt, denne lenge etterlengta byen dukka opp på ettermiddagen den 30/5. Han ga eit svært godt inntrykk ifrå sjøsida, og vi vart ikkje skuffa etter å ha kome i land. Vi rakk sjølsagt den legendariske Pete’s Sportsbar før stengetid. Dette etablissementet er eit ”must” for alle langferdsseglarar. Skipparen er alltid veldig flink til å ”time” sine strandhogg!
For det første, Faial, er ei veldig frodig øy. Det er grønt og fint over alt, og rundt om beiter kyrne. Den dyrka marka er først og fremst til grasproduksjon, såg det ut som.
Bygningsmassen er velhalden og fin, med mykje fargebruk. Gater og offentlege areal er sameleis fine og godt vedlikehaldne. Kort sagt, ein stor kontrast til mykje vi hadde sett i Karibien. Men so er nå dette EU då. Portugal får utruleg mykje svenske skattepengar har eg ein mistanke om.
Folket her er veldig hyggjelege og hjelpsame. I tillegg snakkar mange engelsk, og der er vi glad for. Prisnivået her er generelt rimeleg, men mat og drikke ute på byen er utruleg(les:sinnsjukt) billeg. Det er knapt så eg torer setja det på trykk, men ein halvliter får du for 15-20 kroner og ein god middag for 50-100. Ei flaske vin på restaurant ned til 40 kr!! I bakeriet var varene nærast gratis.
Dersom eg etter dette korte opphaldet skal finne noko negativt, så må det vere klimaet. Kanskje var vi noko farga av ha kome ifrå Karibien, men medan vi var der minna det om ein kald og våt norsk sommar.
Ein dag leigde vi bil og farta rundt. Vi fekk sett eit område der det var vulkanutbrot i 1957. Deretter køyrde vi ned til ei strand der eit containerskip med motortrøbbel hadde ankra opp i dårleg ver. Denne hadde sjølsagt havna i fjøra med 600 containarar, og ikkje ville eg ha vore i skipparen sine sko!. I det vi nærma hos hovudattraksjonen på øya, Calderaen, det nedsunkne vulkankrateret på toppen, vart sikten lik null og nærast sluddbyger piska mot oss ifrå nord. Ikkje heldig den dagen.

Hovudattraksjonen i sjølve Horta må seiast å vere havna. Her møtest seglbåtar ifrå heile verda, på veg fram og attende til Europa, anten det no er Middelhavet, Nord Europa, Karibien eller Nord Amerika som er destinasjonen. Sesongen er stort sett mai og juni, og kapasiteten var heilt sprengt då vi var der. I sjølve marinaen låg det sikkert 300 båtar og i tillegg var 50-60 ankra opp utforbi. Vi var sjeleglad for å sleppe det siste. Det blas som berre pokkern og vi hadde lite lyst til å pakke opp jolla som møysommeleg var surra på dekk. I havna låg det 7 andre norske båtar, Nordavind, Aprikus, Snorre, Felicie,Vanvara, Eurora og Euforia. Babette og Sedna var nett reist til hovudøya San. Miguel. Elles krydde havna av nederlendarar. Vi hadde dei på innsida og utsida langs moloen. Berre kjekke folk og mykje sosial omgang. At det i slike høve vart konsumert anna enn cola, skal ikkje stikkast under ein stol. Jmfr. eit av mannskapet sitt eige innlegg på sida.
Eit spesielt kjennetrekk med denne havna er at dei fleste målar eit ”bumerke” langs moloen og kaiene. Det må vera tusenvis, av desse sikkert fleire enn hundre norske.
Vår kunstneriske leiar svikta, skulda på regn og dårleg ver!

Sundag 5/6 flaug Jan til San. Miguel for å vere med eit charterfly heim til Norge. Du snakker om griseflaks. Kjapt, billeg og enkelt rett til Bergen. Han hadde vore eit fantastisk mannskap både sosialt og ”seglfagleg”. Den tekniske innsikta hans skulle også vise seg å vera god å ha. Og eg trur han trivdest ombord. Fekk melding på satelitten etter eit par dagar der han hevda å alt savne sjølivet!
OVERFART- IRLAND
Fredag 9/6, etter 10 dagar i Horta, sette vi kursen nordover for Kinsale i Sør Irland. Dette vart gjort etter å ha studert vermeldingar i fleire dagar. Herb’n fekk vi ikkje kontakt med pga. elendige radiotilhøve inne i havna. Det hadde vore nordavind i lange tider, og endeleg skulle det snu. Mange båtar forlet havna den dagen, også Felicie og Vanvara. Det var tillaup til kaos då mange tidlegare oppankra båtar kom inn i den tronge marinaen samstundes som mange for hin vegen. Men vi kom oss då ut utan skade!
Første døgnet hadde vi kraftig vestleg vind og vi drog ifrå dei to andre. Det nye vindroret styrde som ein draum, og vi skrytte og skrytte. Eg hadde nemleg fått ein lokal mekanikar til å lage eit nytt flott eit i rustfritt stål. Dette var noko anna enn aluminium! Det såg veldig solid ut. At det kosta meg 500 Euro fekk så vere om berre eg og Kjetil slapp styre 24 timar i døgnet..
Ja, kor lenge var Adam i paradis? Ganske nøyaktig 24 timar. ”Luois” var vekke! Det var om mogleg enno mindre igjen enn av Geiren. Berre knapt 15 cm aksling!
Så var det på’an igjen. To timar på og to timar av døgnet rundt. Og dette for folk som har passert 50! Skarp bidevind i meir enn fire døgn. Herb ba oss berre gå nordover og endåtil vestover for å unngå ein høgtrykksrygg som bygde seg opp heile vegen opp mot Irland. ”Use the motor”, sa han. Men vi segla berre så langt nord som mogleg utan å starte Yanmaren. Vi hadde plenty med diesel og ville for så vidt ikkje ha noko imot rolegare motorsegling i ein høgtrykksrygg nokre dagar, sidan vi var ganske trøytte.
Ein dag eg stod og styrte trefte noko roret og rattet spratt omtrent ut av nevane på meg. Heldigvis heldt det, men servopendelen til det defekte vindroret knakk tvert av i brotsona. Mykje kan som sagt skje på ein slik tur.
Etter vel 4 dagar daua vinden og vi fyra opp. Det var godt å få mindre bølgjer og etterkvart flatt hav.
I storseglet hadde eg framleis eit rev inne, og no var det på tide å setja alle klutar. Som tenkt, så gjort. Men eg hadde gløymt at eg hadde ei revelisse knytt til heilt bak på bommen. Følgja vart ei meter lang rift i seglet! Det verste er at eg har gjort same feilen ein gong før. Det er dyrt å ha seglbåt!
Andre dagen kopla eg den gamle autopilotmotoren til den nye, dette virka, og sidan har vi vore i himmelrik.. Avslapping, lesing, normal matlaging osv. Kursen vart sett direkte mot Kinsale, og ikkje Labradorkysten.

Elles var det klart at vi hadde kome til ei anna klimasone. Personleg sjekka eg badetemperaturen i Horta. Eg dykka ned for å sjekke at propellen ikkje var grodd. Det var ifrå 31 grader på St.Maarten til 18,5 der. Det gikk fint, ikkje hjartestans!
Under seglinga nordover var det god gamal Nordsjøpåkledning. Det var superundertøy og lag på lag med andre plagg før ein avslutta med vind/vasstett segldress, lue og solide vottar. Likevel fraus vi!

Diverre må eg og nemne at ein del av den flotte maritime boksamlinga mi på det næraste er tapt. Bøkene stod inntil eit vindauge i salongen. Her hadde det vorte vasslekkasje etter at heile skutesida hadde lege konstant nede i sjøen dei 4 første dagane. Dei flotte biletbøkene hadde trekt sjøvatn som trekkpapir og sidene limt seg saman. Bittert!

Vi har no motorsegla i 4 dagar. Det var lovd meir vind, men den er enno ikkje dukka opp. Land dukka opp på babord side laurdag 17/6 kl. 10. 30. Vi passerte nett den kjende Fastnet Rock, og reknar med å vere framme i Kinsale kl. 9 i kveld. Det vil seie at vi har brukt vel 8 dagar ifrå Horta, med altså motorgange halve tida.

I går kveld tok eg farvel med Herb’en. Litt vedmodig var det, og det er vel tvilsomt om eg nokon gong får bruk for han igjen.
Dei neste åra skal eg konsentrere meg fullt og heilt om Mattilsynet!

Bilete til reisebrev 21.

Diverse bilete til reisebrev 21. Eg ser at brevet no er lagt inn 5-6 gonger. Det er like foer eg toernar!! Om de blar forbi, vil de sjaa at vi er komne fram med glans! Eg maa ha ei pause!

Antigua, St. Kitts, Statia, Saba og St. Martin

REISEBREV 21. ANTIGUA, ST.KITTS, SABA OG SINT MAARTEN

Det er eit engelsk uttrykk som heiter ”long time, no see”. Til mitt forsvar får eg sei at eg har lagt innpå mange fine bilete i mellomtida, også med skriftlege kommentarar.

Vi kom altså til English Harbour på Antigua 8/4. Denne øya høyrer også med til det britiske samveldet, men er meir ”utvikla” og turistifisert enn ein del av dei andre tilsvarande øyane. Men eg vil med ein gong slå fast at det er langt ifrå fransk standard både på den eine og den andre måten. Antigua har ingen høge fjell og får relativt lite nedbør, noko ein raskt ser på den spesielle vegetasjonen. Aldri har eg sett så mykje kaktus. Likevel, geiter fann ein over alt! Det blir påstatt at ho har like mange sandstrender som det er dagar i året, og det held eg ikkje for usannsynleg.
Som eg nemnde i forrige reisebrev er English Harbour og nabohamna, Falmouth Harbour, svært kjende i båtkrinsar. Sjå på bileta som eg har lagt inn tidlegare så vil de skjøne kvifor! Dei er også sete for dei kjende regattane, Antigua Classic og Antigua Sailing Week. Den siste skal vera den femte største i verda. Skal koma attende til dette.
11/4 segla vi opp på vestsida av øya, til Jolly Harbour. Reklamen seier at dette er den største ”man made” hamna i Karibien. Eit svært mangrove-område er grave ut og knytt til havet med ein kanal. Innanfor er det øyar og små kanalar. Langs desse kanalane er det leiligheiter med eigne kaier, diverse restaurantar og serviceverksemnd, samt ein stor moderne matvareforretning og sjølsagt eit endå større kasino! Området er i stadig utvikling, og her kunne ein få kjøpe tomter ifrå 500.000 til 4 mill.

Etter først å ha ankra utanfor hamna, gjekk vi inn i marinaen for å ta imot amerikanske gjester som kom på vitjing. Mary Ellen og Suzie er slektningar av meg som eg har hatt mykje kontakt med opp igjennom åra. Begge er enker, og Mary Ellen mista ektemannen av kreft berre tre månader før. Ho er verdas kjekkaste dame, men har vore noko uheldig med bl.a. helsa til ektemennene. Dette var nr. 4, og det er berre den første som framleis lever.
For dei av lesarane som måtte vera mjølkeprodusentar, kan eg nemne at den yngste, Suzie, arbeider på farmen til faren i California. Dei har 3500 mjølkekyr og 7-8000 storfe totalt! Eg seier ikkje meir. Ho er sterkt på utkikk etter ein ny ektemann!
Desse ”jentene” er berre utruleg kjekke og humoristiske, og vi lo ifrå morgon til kveld i 4 dagar. Vi må berre bort å vitje dei om ikkje alt for mange år!

19/4 sette vi nasen sørover igjen til English Harbour, og vart verande her til 3. mai. Vi venta på nytt mannskap, og tida fordreiv vi med å sjå på seglbåtar og folk i alle variantar, gå turar i området, samt surfe på wireless internett i båten. Eg har lagt inn fleire bilete av spesielt dei klassiske båtane tidlegare. Ein restaurant/pub-eigar fortalte meg at han kvelden før hadde vore litt flau for å presentert rekninga for ein av desse båteigarane. Følgjet var på 15-20 personar, og med rikeleg champagne kom ho på 65.000kr. Han blunka ikkje ein gong, og fortalde at for han kom denne segleveka på 2,5 mill.. Slik er livet; utruleg med utgifter!

1. mai var ein stor dag. Då kom Atlanterhavsmannkapet, Jan Berntsen ifrå Uskedalen og bror min, Kjetil, pt. Romerike Folkehøgskule på Jessheim. Desse var klare som egg for å syge til seg mest mogleg av Karibien før ein utålmodig skipper kommanderte dei i Austerveg. Vi var svært glade for at dei ville vere med, avdi det synte seg at mannskap til slike havstrekker ikkje akkurat vaks på tre! Og det har eg full forståing for!
Eit par dagar etter reiste Mette heim til gamlelandet via London. Det var vemodig at ho forlet skuta etter kontinuerlege 10 ½ månad ombord, men vi (dvs. eg og båten) får trøste oss med at ho er ombord igjen og tek styringa om nokre få veker, i Irland. Det blir ikkje det same med berre mannfolk ombord!
4/5 segla vi karane nordvestover i retning ei lita vulkansk øy som heiter Nevis. Vinden snudde brått om, og det var uråd å ligge i hamna der. Heldigvis var det kort veg til neste øy, St. Kitts. I skyminga ankra vi opp i ei fin, skjerma bukt på sørsida. Neste dag for vi opp til ”hovudstaden” Basseterre. Denne byen er bygd av franskmennene i si tid, men kom under britisk kontroll seinare. Bygningsmassen ber tydeleg preg av fransk bakgrunn. Hamneområde var sterkt utvida i det siste, her skal det bli frihandelsområde for cruisepassasjerar. Vi fann ikkje mindre enn 12 kjempestore gullsmedforretningar inne på eit svært avgrensa areal. Butikkane hadde rikeleg med ekspeditørar, men vi såg ikkje ein einaste kunde på dei to dagane vi låg der! Heller ikkje noko cruiseskip då sjølsagt. Det heile verka aparte, og eg har ingen tru på at dette kjem til å løne seg.
Vi hadde sett for oss ein jernbanetur rundt øya, fottur opp til vulkanen på 12-13 hundre meter, men den gong ei. Skodde og regn heile tida gjorde at vi rømte opp til naboøya i nord, Statia. Det såg nemleg noko lysare ut oppe der.

Statia er ei lita nederlandsk øy, der byen heiter Oranjestad. Bebyggelsen var typiske nederlandske dokkehus. Knapt nokon snakka anna enn engelsk sjølv om skilt og oppslag var på nederlandsk. I tillegg til US-dollar var gylden gangbar valuta. På veg opp til hamna la vi merke til ein kjempestor pier nord for byen. Her og lenger ute låg det fleire store supertankarar. Vi kunne ikkje fatte dette, men fekk seinare forklaringa:
Ein eller annan kakse hadde investert i eit kjempestort tankanlegg på land, samt eit raffineri som fjerna svovel. Olje vart så i store mengder kjøpt på spotmarkedet og lagra her i påvente prisoppgang. Den svovelrensa råolja selde dei som drivstoff til tankskip i området.
Veret var framleis ikkje bra, men vi kom oss då opp på vulkanen her i det minste. Den låg på 5-6 hundre meter. Sikta var ikkje spesielt god, men det var ein framifrå trimtur. Utpå kvelden trefte vi på to amerikanske par, og vi enda opp ved same bord på ein familierestaurant med svært personleg preg. Maten var både god og billeg, og for første og truleg siste gong kom vi ut for at gjestene forsynte seg i baren sjølv! Spesielt eine amerikanaren vart meir og meir høgrøsta, og då han fekk høyre at bror min var heile 51 år, ga han seg ende over. Han påstod at Kjetil såg ut som han ikkje var ein dag over 35, og at om vi reiste over til ”sosseøya” St. Barts ville han få supre damer etter seg i hopetal, og følgeleg store problem med ikkje å ”get laid”, og det gratis! Han nemnde ikkje noko om oss to andre, og vi trekte oss slukøyra attende til båten. Det vart ingen tur til St. Barts, og Kjetil fekk nøye seg med eit par dykkarturar.

8/5 hengde vi oss i ei bøye utanfor det som skulle minne om ei hamn på naboøya Saba. Dette var ei endå mindre nederlandsk øy. Det var bratte skråningar over alt opp mot vulkanen på 860 meter. Folk budde oppe i høgda, dei fleste i to landsbyar med dei litt uvanlege namna, Bottoms og Windwardside. Det fanst ikkje ei badestrand på øya, og hamna kunne ikkje brukast i noko slags dårleg ver. Vi låg og rulla noko usannsynleg i ei natt. Det fekk vere nok. Men likevel, sjølv utan hamn hadde øya hatt tradisjon for å ha mange sjøfolk og store handelsfartøy. Eg vil presisere at det også var 3-5 hundre høgdemeter opptil busetnadane og at vegane hadde ei ”sinnsjuk” stigning. Her overlevde ingen med overvekt og slakke sener, før i tida.
Det var mykje turistar på øya. Dei fleste trur eg nok dreiv med dykking, medan andre gikk fjellturar og nytte livet på ei svært avsides og roleg øy. Sjølv om vi var i kort tid på øya kom vi oss opp på vulkanen og fekk sett det meste. Som ein kuriositet kan eg nemne at på Bottoms var det ein ”legeskule” for fire, 400 studentar! Skulen tok seg av dei to første åra av medisinstudiet. Plassen er på storleik med Matre, så her kan ein skjøne at det blir konsentrasjon om studiene. Ingen Cafe Latte på hjørna her nei!

9/5 på ettermiddagen kryssa vi over til Simpson Bay på Sint Maarten. Øya er delt mellom nederlendarar og franskmenn. Dei siste og dei fleste kallar øya St. Martin. Ho har i mange år vore populær som frihandelsområde, spesielt blant amerikanarar. Det gjeld vel og merkje den nederlandske delen. Anten ein kallar ho det eine eller andre, er ho fin med mange flotte hamner for seglarar. Vi hadde lita tid då vi var der og fekk sett for lite.
Innanfor bukta ligg det ei kjempestor naturleg lagune med eit kanalliknande innløp. Her var det ei traffikert bru som opne berre tre gonger om dagen. Før vi kom så langt hadde eg pumpa opp zodiakken for siste gong for å vitje kollegene mine i byråkratiet. Etter halvannan times venting fekk eg audiens hos immigrasjonen. Vel attende i hekken på Fatuhiva skulle eg lyfte opp påhengsen. Dette hadde eg gjort eit uttal med gonger før. Merkeleg nok, siste gong tok eg utruleg nok overhaling av ei bølgje og det bar overbord med tre pass og ei tjukk mappe skipspapir. Som ved eit under greidde eg i ei siste krampetrekking å få slengt påhengsen ombord igjen utan at han vart våt. (PS.Eg hugsa kor mykje arbeid det var sist han var nedsøkt). Dei kule solbrillene mine havna på havsens botn, og trass i mykje dykking fann vi dei ikkje igjen. Eg hadde hatt dei mest eit år og dei kosta berre 12 pund i Falmouth, men som sagt dei hadde høg affeksjonsverdi.
Vel inne i marinaen, vart turen lagt til Budget Marine der ny jolle blei innkjøpt. Den gamle har eg beskrive i fleire lesarbrev, men ho hadde fallert ytterlegare. Etter 20 år var ho bokstaveleg tala i ferd med å gå opp i liminga, og det lak luft og vatn eit utal plassar. Med den nye taua vi den gamle bort til ein container på land. Innkjøpt av min avlidne far i 1986, hos Berge og co i Bergen. Siste kvilestad: Fylling på Sint Maarten.
Ingen tårer blei felt!
Sidan eg no er inne på utslitne ting. På siste sykkelturen min attende ifrå immigrasjonen kom det svært stygge lydar ifrå navet. Det var tydeleg at alt sjøvatnet no endeleg hadde teke tabben på sykkelen. Eg sette han ulåst oppe ved hovudvegen, og neste dag var han borte før eg fekk fotografert han. Good Luck, seier eg! Orsakar, Mette. Det var jo di 50 års gåve frå venninnene.

Det vart handla inn mat og det vart bunkra. 450 liter diesel og liknande med vatn. Det er snakk om ei havstrekke på 2200 nm der ein kan vere uheldig å kome inn i svært store vindstille parti. Ein god skippar må ta høgde for slikt, og ta inn dobbelt så mykje som ein reknar med å bruke.
13/ 5 kl. 10.00 tøffa vi ut av hamna, og den siste båten vi passerte der var Sylvester Stallone sin megayacht. Sjølsagt med eit unseleg lite sølvfarga helikopter på dekk.

Sjølve turen skal eg skrive om seinare, men eg kan røpe sopass at dette blir skrive 148 nautiske mil ifrå målet. Det er havblikk, og turen har gått over all forventning!
Men sjølsagt: ingenting er som landkjenning etter nokre månader på sjøen!
Beste helsing alle tre ombord i Fatuhiva.

Horta - Azorene

SISTE!
Vi kom fram til Horta i gaar etter berre 17 doegn i sjoen, noko vi er veldig noegde med. Vi var veldig heldige i forhold til mange andre. No har eg i over ein time lagt inn reisebrev og 12-15 bilete. Alt har sett ut til aa ha gaatt bra, men ingenting dukkar opp paa heimesida. Eg er mildt sagt fortvila. Denne dataen kjem til aa ta tabben paa meg ein dag!!!!

Sint Maarten

Hei! Vi ligg no paa St. Martin og er klar for Atlanteren igjen. Har lasta ombord 450 liter diesel og tilsvarande vatn. Noko anna er det og vorte. Mest sannsynleg kastar vi loss i morgon laurdag 13.mai, og kursar primaert pa Azorene. Truleg maa vi segla i en boge nordover for ikkje aa faa for mykje vindstille. Det vil vise seg.
Alle er ved godt mot og vi hadde ein grei seglas opp hit. Det var mykje regn, noko som la ein dempar paa sight-seeinga. Men vi vitja St. Kitts, Eustatia og Saba foer vi kom opp hit. Spesielt Saba var noko aa sjaa. Ei klippeoy utan nemneverdig hamn. Folk budde oppe i 3-400 meters hoegde paa den vetle flekken. Kjetil fekk dykka ein del, og vi alle var paa fleire fotturar, med stigning opptil 900 meter.
Det har vorte litt hektisk dei siste dagane, og dessutan er det godt over 30 grader ute, med andre ord: eg har ikkje hatt tid til aa skrive reisebrev! Vi faar sjaa paa turen.
Skal helse ifraa bror min Kjetil og Jan Berntsen ifraa Uskedalen.
Det hadde vore fint om nokon sende melding over satelitt-telefonen (iridium.com).

Legg ved nokre bilete: Dei fleste er ifraa Saba. Elles er det eit par med den gamle og nye jolla, den gamle blir slept til skipskyrkjegarden. Vi fekk ogsaa teke bilete av yachtg'n til Sylvester Stallone! (den faar kome seinare, fekk tekniske problem her. likeins ser det ut til at bilete av den nye jolla har lagt seg oppaa port-smaking saman med fam. Helle i Porto!!)

MEIR BILETE IFRÅ ANTIGUA

Vi ligg framleis i English Harbour på Antigua, men i morgon kjem Kjetil og Jan, det nye Atlanterhavsmannskapet. Onsdag morgon seglar vi opp til Jolly Harbour der dei amerikanske damene vitja oss. På ettermiddagen seier Mette takk for seg i denne omgang, og det blir rart etter 10 mnd. ombord. Torsdag set vi kursen for nordlegare øyar. Dei siste dagane har det vore og er framleis seil-regattaer i området og vi legg inn ein del bilete. Den store norske båten heiter Sincerity og er litt av ei perle. På eit av bileta kan de skimte Monserrat i bakgrunnen, der ein faktisk ser dampen ifrå den aktive vulkanen. På siste bilete(eller blir det første?) driv eg med litt finsnikkering for å verne den nye autopiloten, vel og merke utan vinkel og skikkeleg sag, men med rikeleg sikaflex som de ser av armbandsuret. Utan sikaflex hadde eg ikkje reist på sjøen! Elles er det ein litt rar stemning no, omtrent alle norske båtar har reist heimover allereie, nokon er faktisk alt på Bermuda, feks. Hurra, Noravind, Vanvara m/fleire. Jørgen og Anne i sistnemnde gifta seg på Cuba. Ikkje verst!
Beste helsing Mette og Bjarne

ANTIGUA 2

I had problems uploading all the pictures at one time. Therefore a second try. The man on the "catamaran" further down is John Bennet from London. We had a long chat, and he told us that his name descended from the hugenots fleeing France! The dog is a stray-dog he encountered. Wonderful guy!
As for the goats and donkeys, I've always loved them!

ANTIGUA

Hello everyone,
We came to Antigua on April 8th, English Harbour. As you'll see from the picture, Falmouth is located just slightly to the north. In fact these harbours are almost linked together. They are the scenes of two real famous regattas in late April, beginning of May. The first one is for classic boats, from the smallest to the amazingly large ones. By the way, Eric Clapton has his house close by!
Lately we've been travelling with the Norwegian boat, Babette. On board was the nice couple, Shannon and Ørnulf. You'll see them in pictures from Nelsons Dockyard in English Harbour. We might meet them again in the Azores.
Then we moved up to Jolly Harbour, the largest man-made marina in the Carribean. On the 13th of April we got company of my second cousin Mary Ellen and my second or third cousin once removed, namely Susan from California. ( as for the term "once removed", I can tell you that it's not so serious as it might sound). Anyway, she'll never be removed from me again!
These are the nicest girls one can imagine. Their oral abilities are unprecedented, and they have a great sense of humour! They left us after 4 short days, but I can assure it was pure "quality time".
Have a look at the pictures, they speak for themselves. There is however one picture of cranes in the sunset, and this one was taken in Point a Pitre in Guadeloupe.

Greetings from Mette and Bjarne in Fatuhiva